Vi spiser is for å bli gla.

Klokka skulle stillast på ti, kanskje kvart over ti eller nærmare hal elve. Uansett så skulle resten av dagen brukast på oppgave skriving. Men når klokka blir utsett i det lengste, og den faretruande nærma seg halv ett før eg endelig klare komme meg opp av senga, i dusjen og videre til frukostbordet har dagen allerede fått eit skjeivt utgangspunkt. Eg gjer lite i å rette oppigjen, og brukar heller lenger tid med frukosten enn eg vanligvis gjer. Eg lika å bare sitte der, drikke kaffi, lese avis og sjå ut vinduet. Som alltid ser eg ut på det det store treet borterst i hagen til naboen. Det er snart heilt brunt. Allerede i slutten av august var brunfargen framtredande på blada og eg undra meg over kvifor det treet mista fargen og glansen så mykje tidligare enn dei andre trea i hagen. Eg likar å tenke at det er det eldste treet i hagen. At det er utslitt etter å ha blomstra heile sommar og at det treng meir kvile enn resten, så derfor får det lov til å gå i dvale fyst. Eg smiler for meg sjøl og forsett med avisa. Dagen forsetter uten at eg klare konsentrere meg om oppgava, eg prøver litt, men dett av etter ei stund. tankane mine er forsatt i ferie modus eller i en anna modus som eg ikkje klare beskrive. Dei er iallefall ikkje innretta mot pedagogikken. Eg ser på deg, og du gir meg eit blikk som seier at det ikkje berre eg som er frustert. Vi er det ilag, vi er oppgitt i lag, vi er frusterte ilag, og du seier vi må spise is for å bli glad. Vi gjer det. vi finn isen i fryseren og benker oss foran tven. Du lurer på om eg er glad no. Eg seie eg er fornøgd og ler.